Historien min som en tyrkisk journalist på opposisjonssiden

0
572

Alt begynte i mars 2012 for oss, men vi var selv ikke klar over dette den gangen. Min kone var ansatt som lærer ved en privat skole og jeg var deleier og ansatt ved en lokal avis, samtidig som jeg var koordinator ved en lokal TV. Da min kone fikk kreftdiagnose i mars 2012 visste vi ikke hva som ventet oss i tiden framover. En vanskelig kirurgisk operasjon var etterfulgt av en rekke kemoterapi og radioterapi behandlinger. Deretter skulle sykdommen behandles med medisiner. Min kone elsket sitt yrke som lærer og brukte enhver anledning til å besøke sine elever. Hun fant mye motivasjon i dette. De gangene hun ikke kunne besøke dem, tok hun imot besøk fra sine elever. Vi hadde en fem år gammel sønn. Legene som behandlet min kone fortalte oss at vi burde ta godt vare på sønnen vår fordi vi på grunn av behandlingen av kreft og medisinene ville mest sannsynlig ikke få barn lenger.

Min kone fortalte en gang at hun hadde drømt om at vi hadde fått et jentebarn. Vi smilte til dette og gjorde ikke annet enn å håpe på det beste for oss.

I august 2014 dro vi til lege for å undersøke smerter i beina til vår sju år gamle sønn.  Etter lange undersøkelser fikk vi vite at sønnen vår hadde en sjelden krefttype. I et tidsrom hvor behandlingen av kreft hos min kone var på god vei, var dette noe av det vanskeligste en forelder kunne oppleve. Kreftsyke kona mi som trøstet oss siden hun selv hadde fått kreftdiagnosen var med sin holdning og livsstil et eksempel ikke bare for sine elever, men også for oss og hele familien vår. Da det ble stilt kreftdiagnose for sønnen vår viste hun den samme tålmodigheten og var klar over at dette var en prøve for oss. Til tross for at dette var en krefttype som ikke hadde gitt positive resultater, var min kone i full underkastelse. Vi flyttet til en annen by for å søke behandlinger for vår kjære sønn. Det var en behandling som skulle vare i 1,5 år. I et lite rom på sykehuset startet vår prøve med kraftige kemoterapi behandlinger.

Mens vi opplevde disse tingene ble landet rystet av påstand om regjeringens lovbrudd og korrupsjon. I stedet for å motbevise disse påstand i retten valgte selve statsministeren å vise dette om forsøk på å sette ned regjeringen. Landets god utdannede, erfarne og ærlige ansatte ble erstattet med jurister, byråkrater og religiøse ledere som spilte på folkets følelser og prøvde å legge skjul på regjeringens lovbrudd og støttet regjeringen. Denne store og økende jakten på mennesker påvirket også våre liv med sykdomsbehandlinger. Min mor og far hadde flyttet til samme by som oss for å gi oss både økonomisk og følelsesmessig styrke. I desember 2015 ringte noen naboer fra mine foreldres tidligere bosted og fortalte at politiet hadde spurt om min far. Faren min som hadde vært aktiv med frivillighetsarbeid siden han ble pensjonist dro til politiet for å svare på påstand i tro på rettssystemet. Sønnen vår som var lammet i hele kroppen nedover halsen var klar over alt som skjedde selv om vi prøvde å skjule hendelsene for ham. Han håpet på og ba for at sin bestefar skulle komme tilbake. Men til tross for at faren min hadde fortalt om sitt sengeliggende barnebarn og hadde selv gått til politiet for å svare på mistanker hadde de fengslet ham i mistanke om at han ville rømme. Hans ”kriminalitet” var å ha vært leder i en frivillighetsorganisasjon.

Vi dro en dag til lege for å ta kontroller av min kones sykdom. I ultralyd undersøkelser merket legen noe helt utrolig. Legen fortalte oss at min kone var gravid i tre måneder. Legen som visste om hennes sykdomshistorie var også overrasket samtidig som han fortalte oss at barnet hadde det helt fint og var frisk. Disse ordene minnet min kone og meg om den drømmen som kona mi hadde for noen år siden og vi skjønte at Gud sendte oss en gave som skulle trøste oss. Hun skulle hete Meryem. To tre uker etter denne nyheten mistet vi vår kjære sønn som ba Gud for sin bestefar og alle mennesker som ble utsatt for urettferdigheter. 14. mars 2016 døde vår kjære sønn uten å ha sett sin bestefar for siste gang. Dette var veldig vanskelig, men samtidig hadde vi en ubeskrivelig tålmodighet og underkastelse. Vi begravde sønnen vår i den byen han døde i, i stedet for den byen han ble født i. Vi valgte å bo i den byen som var full av minner fra vår sønn, samtidig som vi på denne måten ville være vekk fra oppmerksomhet. Akkurat en måned etter at vi hadde mistet vår sønn skulle faren min stå i retten. Inntil da måtte vi fortelle ham at hadde mistet sitt barnebarn. Han visse ikke om dette og spurte alle om hvordan barnebarnet sitt var og at han drømte stadig om å bli forent med ham. Det var min oppgave å fortelle dette til min far da han ble løslatt på betingelse. Dette var en av de vanskeligste tingene jeg hadde gjort i hele mitt liv. Å gravlegge min sønn var ikke så vanskelig som dette!

Det var gått tre måneder siden og Erdogan hadde med et teater om kupp forsøk erklært sitt diktatur. Dette var starten på urettferdighet og ulovligheter mot mennesker i Gulen bevegelsen. Alle økonomiske selskap og utdanningssystemer som ble forbundet med Gulen bevegelsen ble utsatt for plyndring fra regjeringen og støttere av den samtidig som pressen ble stanset for at hendelsene ikke skulle bli hørt. Etter det såkalte ¨kupp forsøket¨ ble min svigerfars hus ransakt av politiet. Bøker ble brukt som bevis for å fengsle min svigerfar i flere måneder fremover. Faren min som var løslatt på betingelse og som var i ferd med å bli frikjent ble igjen fengslet da han gikk til politiet for å ordne et problem i forbindelse med sin bil. Dette begrunnet med at han var saksøkt. En kort stund etter disse hendelsene fikk vi vår Meryem 4. juli 2016. Hun var en gave for oss. Dessverre skulle hun bli kjent med både sin farfar og morfar i fengselet. Mens vår sønn tok farvel med oss da sin kjære farfar var i fengselet, åpnet vår Meryem øyne sine til en verden uten sine bestefar.

Tyrkia hadde blitt et vanskelig land å leve i for oss som drev frivillighetsarbeid i Gulen bevegelsen. Skolen kona mi jobbet i og lokal avisa som jeg jobbet i og som hadde ingenting med Gulen bevegelsen å gjøre ble lagt ned. Avisas andre eiere som så på meg som grunnen til at avisa ble lagt ned ga meg oppsigelse. Deretter har de uttalt seg om at de hadde kastet ut tilhengeren av Gulen bevegelsen. På den måten har de fått støtten til politikerne og byråkrater og startet avisa igjen. I årevis hadde jeg alltid satt meg mot min kones ønske om å flytte til en annen by. Jeg var veldig glad i hjembyen min og jobben min og tenkte derfor aldri å flytte til et annet sted. Disse hendelsene gjorde at jeg ble boende i den byen som vi hadde flyttet til på grunn av behandlingen av sønnen vår. I vår hjemby var min kone kjent som tilhenger av Gulen bevegelsen på grunn av det frivillighetsarbeidet hun gjorde i forbindelse med elever og deres foresatte, mens jeg var kjent som en journalist i opposisjon til regjeringen. Alle lærere i vår hjemby var enten fengslet, torturert og saksøkt eller så måtte de leve i skjul. Fordi vi hadde vært borte fra hjembyen vår i ca. tre år var vi enda ikke blitt utsatt for urettferdighetene til regjeringen, men vi følte at det nærmet seg oss også. I min svigerfars og min egen fars dokumenter hos politiet fremgikk våre navn også. Jeg ville ikke at min kreftsyke kone som fortsatt var under behandling skulle bli utsatt for press og stress lenger. Jeg bestemte meg derfor for å flytte til et land som kunne være trygt for oss og fortalte min kone også om disse tankene. Jeg som en gang var skeptisk til å flytte til en annen by enn hjembyen snakket om å flytte til et annet land. Dette hadde overrasket min kone, samtidig som hun var glad for å høre dette.

Alle våre kjærlige venner, slektninger, inkludert våre fedre måtte vi forlate. Vi var på vei til våre nye liv, men tanken på alle de menneskene, familiene, håpet og drømmene som hadde blitt ødelagt i Meric og de menneskene som ble igjen midt i urettferdigheten gjorde at vi ikke klarte å bli glade for at vi hadde kommet oss unna. Vi ber alltid for dem, og er uansett hva livet skulle tilby oss takknemlige for alt.

Nå er vi i menneskerettighetenes, rettferdighetens og trygghetens land, Norge. Mens vi venter på svar på våre søknad som flyktninger i et asylmottak tenker vi samtidig på hvordan vi kan være nyttige for dette landet. Vi drømmer om å støtte mennesker med kreftdiagnose, familier som har mistet sine barn og ensomme eldre mennesker. Gjennom www.fromturkey.no vil vi takke alle norske borgere og norske myndigheter.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here