Den tyrkiske flyktningens kunst – Håpet i fengselet, friheten i Norge

0
468
​Etter kuppforsøket 15. juli 2016 ble tusenvis av mennesker fengslet med den begrunnelse av de var tilhengere av Gulen bevegelsen. Selv om det nå har gått mer enn to år siden kuppforsøket har funnet sted i 2016 blir mennesker fortsatt fengslet urettmessig fordi de står i opposisjon til regjeringen. ​
Vi har snakket med Eda K. om hennes fengselsopphold og prosessen på vei til Norge. Hun er en av tusenvis av kvinner som har blitt fengslet fordi hun har jobbet i organisasjoner som står nær Gulen bevegelsen. Ved å lære andre kvinner kalligrafi kunsten har hun blitt et håp for kvinner i fengselet. Nå lærer hun flyktningene kalligrafi-kunsten. ​
15. juli startet en vanskelig prosess​
Eda K. og hennes ektefelle Ugur K. levde et lykkelig liv i Antalya der Eda jobbet som matematikk lærer på en privat skole som stod Gulen bevegelsen nær. Hun har jobbet der i 19 år. Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan og medlemmene av AKP begynte utføre press mot tilhengere av Gulen bevegelsen i 2013. I 2016 ble arbeidsstedet hennes nedlagt av regjeringen. Det var starten på en vanskelig prosess. Det var stadig press, kontroll og oppnevnelse av bobestyrer helt fram til juni 2016. I juni 2016 ble leksehjelp-kurset nedlagt, jeg og mannen min ble arbeidsløse. Helt fram til 15. juli tenkte jeg at dette var det vanskeligste vi hadde gått gjennom. ​
Etter kupp forsøket  ble mange mennesker som var ansatt i organisasjoner som hadde tilknytning til Gulen bevegelsen, fengslet med den begrunnelse at de var tilhengere av en terror organisasjon. Eda og Ugur var ettersøkt av politiet fordi de hadde jobbet i organisasjoner som hadde tilknytning til Gulen bevegelsen. I november 2016 ransakte politiet huset deres. Eda, ble arrestert foran sine barn og ble sendt til politistasjonen. Ugur var ikke hjemme.​
Eda beskriver situasjonen da politiet ransakte deres hus med følgende ord: ”Politiet ransakte hele huset. Til og med min eldste sønn som var på vei til skolen ble sjekket. Det slo meg hardt at et barn ble behandlet på den måten. Min datter, sønn, mor og styreleder så på meg med tårer i øyne da politiet arresterte meg.​”
Kjøkkenet til en gammel fabrikk ble brukt som fengsel​
Eda ble hentet til en gammel fabrikk fordi det ikke var plass i fengselet. Hun ble utsatt for psykisk press da hun var under arrest. Eda beskriver sine opplevelser med følgende ord: ”Jeg ble hentet til kjøkkenet til en gammel bedrift. Det var delt med barrierer. Det var ti deler hvorav to av dem var forbeholdt kvinner. Det var mannlige arresterte i de åtte andre delene. De hadde arrestert 80 andre personer samme dag som de hadde arrestert meg. Totalt var vi 100 personer. De som var hentet før oss måtte ligge på gulvet, og hadde sovet på betongen. Da vi ble hentet dit hadde de hentet teppe som vi sov på. ​
Eda forteller at de stadig ble utsatt for nedverdigende uttalelser fra politiets side. Det var kun ett toalett for ca 30 kvinner. Hun forteller at de levde under veldig uhygieniske forhold. Når de skulle bruke toalettet måtte politiet som stod foran døren notere deres navn og klokkeslett. De hadde tatt hijaben til noen av kvinnene som hadde kommet dit før meg. Begrunnelsen var at de kunne henge seg med den og ta selvmord. Da jeg kom dit var denne regelen avskaffet. Menn og kvinner kunne se hver andre. Det var ikke snakk om å ha egne avdelinger kun for kvinner. ​
Hun var en lærer, men ble beskyldt for å være en terrorist​
Etter ni dager med psykisk press ble 15 kvinner tatt med til retten sammen med Eda. Nærmere 50 personer ble bragt til retten med samme begrunnelser. Eda ventet på å bli stilt for retten. Hun var bekymret og sliten. Vi ble tatt til rettssalen, og da jeg så min mor, min far og en lærervenn der, følte jeg en ubeskrivelig følelse. De var veldig dårlige. Da jeg kom inn i rettssalen, kom en kvinnelig dommer inn. Jeg møtte en advokat bestilt den dagen. Jeg ble arrestert på grunn av institusjonen som jeg jobbet som lærer, skolen der barna mine gikk, at jeg hadde en konto hos Bank Asya og fordi jeg brukte bylockprogrammet, forteller Eda.​
Eda, som ble arrestert for å være medlem av en væpnet terrororganisasjon, ble satt i fengsel uten å kunne forstå hva hun hadde gjort ulovlig. Eda forteller oss om øyeblikkene da hun var i fengsel, og forteller sine opplevelser med disse ord: ”Vi ble sjekket. Denne kontrollen ble utført på en nedverdigende måte. Fengselsbetjenter trodde vi var virkelig terrorister. Tyver og mordere og andre mennesker som var arrestert for alvorlige forbrytelser var i deres øyne mer uskyldige enn oss. Etter å ha avgitt fingeravtrykk og blitt fotografert skjønte jeg at det var en annen verden jeg var i.”
Fengselsbetjent ga meg en skitten seng ​
Eda kan ikke holde tårene tilbake når hun forteller om den dagen hun ble tatt til fengselsrommet med vakter og den bygningen hun skulle tilbringe ni måneder i. ” Jeg klarer aldri å glemme hva slags seng de ga meg. Den var ved siden av søppelet, skitten, sigaretter var slukket på den, og kanskje var det til og med urinert på den. Vaktene begynte å se etter rene sengetøy for meg. Da de ikke kunne finne et rent sengetøy ga de meg skitne sengetøy som var brukt av noen som hadde blitt evakuert før meg. Jeg kunne ikke akseptere situasjonen jeg var i.” Eda forteller at hun sov på gulvet en stund fordi de ikke hadde noen tomme køyesenger.​
32 kvinner i samme fengselsrom
Eda ble plassert i samme fengsel med andre som også hadde blitt arrestert med den begrunnelse at de var tilhengere av Gülen-bevegelsen. Etter dager med mareritt, forteller Eda at folk i fengselet tok henne imot på en god måte. ”De forberedte straks en frokostplate til meg, og trakk en stol ved bordet mens en annen fylte på et glass te for meg. Jeg hadde ikke spist eller drukket noe ordentlig på ni dager. Den behandlingen jeg fikk fra de andre innsatte fikk meg til å føle som om jeg hadde ankommet et luksushotell. Jeg bodde i samme fengsel med mange andre høy utdannede mennesker.”
Eda forteller at de i fengselet begynte å dele sine erfaringer med hverandre for å være til støtte for hverandre. ”Det var en akademiker i samme fengsel som meg. Hun begynte å lære oss engelsk. Etter hvert ble dette spredt rundt omkring slik at flere tok initiativ til å lære hverandre det de kunne. En av innsatte drev med sports og hun begynte å lære folk å gjøre øvelser. Å drive med aktiviteter fikk oss til å føle oss bedre. ​”
Vi lagde pensel av tannbørste og hår​
En av innsatte som var kunst- og håndverkslærer ble en motivasjonskilde for Eda. ”Hun skulle lære oss å male. Imidlertid hadde vi ingenting av pensler, farger eller penn. Vi spurte fengselsadministrasjonen om vi kunne få utstyr for å male, men vårt forespørsel ble mottatt negativt.  Vanskeligheter fører folk til forskjellige løsninger. En av oss løste kaffe slik at vi lagde brunfargen. Vi dryppet jordbær i vann for å lage rosa og rød fargen og av te lagde vi andre farger.  Hun klipte et stykke av håret, brøt spissen av en tannbørste, varmet det opp og limte håret på spissen av børstet. På denne måten lærte hun oss å male og vi klarte å lage mye vakkert”, forteller Eda.​
Lærte kalligrafi til 20 mennesker i fengselet​
Eda hadde lært å skrive med kalligrafi før hun ble satt i fengsel. Inspirert av kunstlærer begynte hun å undervise kalligrafi til vennene sine. Eda forteller at de hadde det vanskelig å finne materialer. Vi spurte om vi kunne få kalligrafi penn, men det var ikke mulig, det var et veldig luksuriøst forespørsel. Vi klarte til slutt å lage vår egen kalligrafi penn med de utstyr vi hadde tilgjengelig av vanlig penn, kaffepinner og etiketter på kjeksbokser. Jeg begynte endelig å skrive kalligrafi. Noen spurte om jeg kunne lære dem også å skrive med kalligrafi kunsten. På denne måten har vi startet kalligrafi kurset der 20 kvinner lærte kalligrafi. ​
Kalligrafien ble et håp for oss​
Eda forteller at kalligrafien fikk menneskene til å føle seg bedre. En av innsatte hadde fått psykiske problemer og gråt stadig. Jeg begynte å lære henne kalligrafi. Etter en stund begynte hun å føle seg psykisk bedre. Hun stresset ikke som før lenger. Hun fylte fire-fem notatbøker med kalligrafiske skrifter, samtidig som hun var god til å tegne. Hun pleide å skrive noen gode ord, og så tegnet hun noe under. På denne måten har hun skrevet ferdig flere notatbøker. Noen ganger kom hun til meg og fortalte at hun hadde tegnet og skrevet hele natten. Dette fikk meg til å tenke om jeg var kommet til fengselet for å hjelpe mennesker som trengte min hjelp. ​
Det var forbudt å veksle brev, kalligrafi ble et kommunikasjonsverktøy​
Eda forteller at det var forbudt å veksle brev i det tidsrommet hun var der. Gjennom kalligrafi kunsten har de klart å bryte denne ulovlige praksisen. Eda forteller at de begynte å skrive på skjorter når notatbøkene ble fylt. Den yngste av oss hadde også lært å skrive kalligrafi. En gang skulle hun sende sine klær til sin familie. I løpet av en sesong hadde vi rett til å bytte klær/hente inn nye klær to eller tre ganger. Hun spurte om de kunne skrive med kalligrafi på hennes klær. Vi skrev på baksiden av skjorten. Dette tok hele natten vår, men skriften ble veldig profesjonelt. Vi skrev på denne måten et brev til foreldrene hennes.​
Ble løslatt etter ni måneder​
Eda, som ikke vet helt hvorfor hun ble fengslet, forteller at hun ventet på tiltalen mot henne i seks måneder mens hun var i varetekt. I juni 2017 fikk Eda prøveløslatelse. Inntil dom var avsagt ble det besluttet at hun skulle ha forbud mot utenlandsreise, og måtte avgi signatur til politiet en gang i uka. Eda forteller dagen hun ble løslatt med følgende ord: “Etter høring i retten skulle jeg igjen i fengselet for å ordne ferdig alt før jeg kunne gå hjem. Fengselsbetjenten fortalte meg at de hadde sett i kamera at det i hele dag var innsatte som ventet på meg. Hver gang det skulle komme noen lyder fra døren, samler alle seg foran døren, gå og fortell dem at du skal løslates. Døren ble åpnet og alle samlet seg der likesom den første dagen da jeg ble fengslet. Ingen snakket og alle så på meg. Jeg fortalte dem at jeg var løslatt på en veldig beskjeden måte, fordi jeg var glad i dem, vi hadde blitt veldig gode venner.” ​
Litt glad og litt trist forlot Eda fengselet med tårer i øyne. Utenfor fengselet ventet min mor, min far og min eldste sønn på meg. Det er en ubeskrivelig følelse å bli gjenforent, med tårer og latter. Da vi nærmet oss hjem fortalte jeg min far at jeg ville gå av bilen og gå litt i gaten. Jeg ville se gatene og trærne. Store sønnen min ble også med meg og omfavnet meg hele veien hjem.​
Jeg hadde glemt å le og å sove​
”I siste høring i 2018 ble det avsagt dom hvor jeg fikk fengselsstraff i 6 år og 3 måneder. Situasjonen etter 15. juni, dagene i fengselet, at sønnen min hadde hatt ulykke og at mannen min ikke var med oss, og  redselen for å bli fengslet igjen; alt dette var forhold som gjorde meg veldig trist. Jeg hadde glemt å le og å sove. Jeg hadde ikke sovnet i mange dager. Min minste sønn ville at jeg skulle smile. Han trakk leppene mine med sine hender, slik at jeg skulle le. Vi planla den gangen å reise til utlandet. Vi måtte reise til Hellas gjennom Meric-elva. Etter at vi bestemte oss for å reise, lovet jeg min sønn at jeg igjen skulle le når vi hadde kommet oss over på den andre siden av Meric”, forteller Eda.
Jeg var mer redd for å bli arrestert igjen, enn å dø​
For å kunne leve med menneskeverd og få friheten tilbake, bestemte Eda, mannen hennes som var ettersøkt av politiet og deres to barn å reise til Hellas. Jeg glemmer aldri Meric og himmelens farge den dagen. Ingen av vanskelighetene på reisen over Meric var vanskeligere enn de dagene jeg hadde i fengsel. For nå var jeg fri, jeg kunne puste. Det vil høres kanskje litt rart ut, men jeg var mer redd for å bli tatt til fange igjen, enn å dø på reisen over Meric, sier Eda.​
NORGE ble et smil i hennes ansikt​
Alt av deres eiendom og bankkonto i Tyrkia var overtatt på grunn av den juridiske prosessen der. Etter å ha bodd i Athen i en måned ankom Eda og familien Norge og ble plassert i et flyktningleir i Oslo. ”Jeg føler meg veldig trygg og fredelig i Norge. Det gir meg håp at det er så gode muligheter for barn, at lærerne er så vennlige og at det er smilende mennesker i gatene”, forteller Eda.
Kalligrafi ble en måte å uttrykke friheten på​
Eda, som fortsatte å skrive  kalligrafi i et asylleir i Oslo, begynte å undervise kalligrafi til andre asylsøkere hun bodde med. Hun lærte åtte kvinner å skrive kalligrafi. Vi skrev God Jul med kalligrafi som gave til lærerne til barna, mennesker vi nylig ble kjent med og ansatte i flyktningleiret.  Disse gavene tiltrukket oppmerksomhet og de likte det. Kalligrafien som ble et håp i fengselet var nå blitt en hjertebro mellom flyktninger og nordmenn. Dette var noe gledelig for meg. Eda forteller videre at kalligrafien har hatt en rehabiliterende effekt overfor mennesker. Mennesker som har søkt tilflukt i Norge fra det undertrykkende regimet i Tyrkia, uttrykker sin frihet med kalligrafien.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here