HISTORIEN OM EN KVINNELIG LÆRER SOM VAR FENGSLET I TYRKIA

0
182
Foto:Athen/Hellas Etter tunge tider kom de sammen igjen som familie.

Mot et fritt liv”

Av GANIME YAVAS

I den første rettssaken syv måneder seinere (etter at hun ble tatt i varetekt) etter at hun pånytt bare var blitt spurt om ektemannen fortalte hun retten om barna og om sine egne psykologiske reaksjoner, selv om hun ikke var blitt spurt om dette, og at hun dernest kort etter denne kortvarige rettssaken var blitt løslatt på visse betingelser. “Barna mine kom til rettsmøtet og da dommeren så dem sa han at dette er ikke noe sted for barn, send barna ut av rettslokalet. Men den eldste gutten gikk ikke ut og da jeg et øyeblikk så meg tilbake så jeg han utførte en slags bønn med åpne hender. Da jeg kom hjem fikk jeg høre at han ventet på meg utenfor døren foran huset vårt, selv om det var et stort regnvær den dagen.”

Etter at Bahriye ble løslatt fra fengselet var det en rettssak til. Her kunne hun ikke være til stede, men fikk beskjed av advokaten om at dommeren hadde angret på at han løslot henne, og at dersom hun ikke møter opp til neste rettsak, vil hun bli arrestert igjen. Hun prater med mannen sin, og bestemmer seg for å flykte fra landet. De vil ikke at barna skal bli utsatt for det samme igjen. De ble skremt av tanken på å bli fengslet igjen. “Vi kom oss over til Hellas uten problemer, og 11. juni kom vi til Norge.”

“Min lille sønn ble kjent med faren sin etter at han ankom Hellas. For først da ble familien gjenforent. For i løpet av fem-seks måneder skjedde et kuppforsøk, og han ble skilt fra faren sin. Og da han ble født tjenestegjorde faren hans i Muş. Vi kunne ikke være sammen”.

“Jeg savner elevene mine veldig!”

Bahriye sier at hun savner elevene sine. “Jeg  vil veldig gjerne ta opp yrket som lærer her i Norge for elever har alltid vært en uunværlig del av livet mitt” sier Bahriye “Å være sammen med elever gjør meg lykkelig. Vi hadde veldig tette relasjoner og var virkelig svært glad i hverandre. Etter at jeg slapp ut av fengselet kom hele klassen samt lærerkolleger for å besøke meg. Den dagen jeg ble tatt i varetekt plantet vi et tre i hagen og da jeg så elevene mine igjen var det første jeg spurte dem om treet vårt har vokst. “Det er bare treet vårt som er visnet” svarte de.”

*Vi takker Ragnar Hertzberg Næss  med å oversette denne historien fra tyrkisk til norsk. Og igjen stor takk for frivillige innsatsen!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.