HISTORIEN OM EN KVINNELIG LÆRER SOM VAR FENGSLET I TYRKIA

0
96
Foto:Athen/Hellas Etter tunge tider kom de sammen igjen som familie.

Av GANIME YAVAS

De kunne ikke finne mannen sin, så de arresterte kona.

Bahriye som var lærer i litteratur jobbet  i 7 år i flere tyrkiske byer. I 2017 ble hun arrestert og sendt i varetekt til ulike fengsler. Mens hun satt i fengsel ble hun suspendert fra stillingen sin og oppsagt fra jobben etter ordre fra guvernøren.

Bahriyes ektefelle jobbet som politimann ble mot sin vilje sendt til å tjenestegjøre langt øst i Kars. Hun søkte også om overførsel til Kars for å være i nærheten av mannen sin. Til tross for at det gikk et helt år ble hennes mann pånytt forflyttet til et nytt sted og måtte reise lenger øst til et distrikt i Muş. Hun var forøverig gravid med sitt andre barn, og etter at hun hadde dokumentert sykdom hos sønnen deres samt at han måtte behandles på et større sykehus, reiste hun til Ankara sammen med sønnen, og leier en leilighet der. Hun tilbrakte graviditeten der adskilt fra mannen sin, og rett etter fødselen begynte sykehusbehandlingen av sønnen. Først etter syv måneder vendte hun tilbake til Muş til ektefellen.

 “Vi vendte tilbake til et normalt liv, men mannen min opplevde pånytt problemer i jobben. 15 juli 2016 skjedde kuppforsøket. Mannen min tjenestegjorde i tre dager og tre netter, på lørdagen kom han hjem fra jobben og to timer seinere fikk han per telefon en beskjed fra kontoret om at han måtte komme dit. Da han kom dit fikk han beskjed om at han var suspendert fra jobben. Vi skrev et protest brev og bad om en eller annen grunn for dette, men de sa dette var en departementsavgjørelse og vi kan ikke gi noen grunn for dette. Mannen min måtte levere inn våpenet sitt og identitetskortet”.

Det som de opplevde gikk veldig sterkt inn på  Bahriye og familien og  etter sterk oppfordring fra familiene deres reiste de tilbake til hjemstedene sine etter å ha gitt kontaktinformasjon til myndighetene om hvor de bodde. Men de kunne ikke bli der lenge for det nyfødte barnet hadde en medfødt innoverbøyd fot, og hun måtte fatte en beslutning om å begynne å jobbe igjen for å kunne dekke utgiftene til behandling av barnet. Hun forlot ektefellen i Ankara og vendte tilbake til Muş.

“Oppdraget er fullført.”

Bahriyes og hennes manns liv ble fullstendig forandret da politiet kom og arresterte henne mens hun underviste. “Politiet hentet meg inn til kontoret til ledelsen i skolen. «Mine kolleger og rektor fulgte opptrinnet med undring og forvirring. De sa at politiet trengte en uttalelse fra meg, tok  mobilen min og fraktet meg i full fart til politiet. Da vi gikk inn i bilen ringte den kvinnelige politibetjenten sjefen sin og sa «oppdraget er fullført».Jeg tok det veldig tungt å bli arrestert på denne måten som en farlig forbryter og satt i varetekt i tre dager. I denne perioden fikk jeg ikke være sammen med mitt 16 måneder gamle barn”.

Bahriye ble arrestert fordi politimyndighetene ikke kunne nå mannen hennes via telefon.De sa følgende om hva som skjedde da hun satt i varetekt og ble forhørt: “Vi fanget opp signaler fra telefonen til mannen din i går, men idag er de borte”, og “dersom du sier hvor mannen din er skal du slippe ut i kveld som en fri kvinne, men om du ikke sier det havner du i fengsel”. “Jeg sa at jeg ikke visste hvor mannen min var,  men de trodde meg ikke. Da svigermor og svigerfar gikk til påtalemyndighetene sa de det samme.«Dersom dere sier hvor sønnen deres er skal han få komme tilbake til barna sine», sa de.”

Vi tar barna dine fra deg, og du får aldri se dem igjen.”

De truet henne med at de skulle ta barna fra henne. Staten vil ta seg bedre av dem, sa de. “Vi skal endre navnene deres og dernest vil du aldri se dem mer, sa de”. Bahriye sa at da de arresterte henne forhørte de henne på ulovlig vis. “De tok meg til politistasjonen, og da jeg gråt spurte de meg hvorfor. Jeg tenker på barna mine, sa jeg. Etter at de på denne måten hadde oppdaget mitt svake punkt begynte de å bruke barna i truslene sine. De var veldig insisterende og brukte barnas mulige skjebne på mange måter og sa at hvor barna enn befant seg og hvem enn som passet på dem ville de finne dem og ta barna fra meg”.

“Jeg holdt det ikke ut og sa til slutt: Dere har vel ikke barn selv når dere kan snakke så lett som dere gjør!”. “Når de fortsatte å si slike ting til meg sa jeg: ‘hvis det er deres skjebne, så vokser de opp slik, ikke alle barn vokser opp med sine foreldre.’ Under hele forhøret stilte de bare spørsmål om mannen min og sa som unnskyldning for å beholde meg i varetekt at jeg brukte telefonsystemet “Bylock” som fungerer via kodemeldinger.”

De sendte meg ned i den nederste og slitte etasjen i bygningen. Til tross for at det var i april måned var det veldig kalt. Det var bare en eneste radiator i gangen, og den fungerte bare delvis. Allerede første dag ble jeg syk og fikk migrene. Jeg bad om medisin, min svigermor brakte det til fengselet og det var den eneste medisinen jeg fikk. Hvis du vil gå på toalettet skal du bare vinke til kameraet,sa de, så kommer vi og henter deg. Jeg vinket til kameraet, slo på veggene, slo på jerngitteret, skrek og ropte til og med så det var umulig at de ikke hørte meg, men de kom ikke for å se til meg. Ved siden av cellen var det en avdeling der menn ble holdt i varetekt, og begynte også å rope. “Denne kvinnen holder på å dø!” ropte de. “Hvor er dere?”.

Da Bahriye fortalte om slike ting i samtale med statsadvokaten sa hun at statsadvokaten bare etter press ovenfra hadde blitt overtalt til å arrestere henne. “Etterpå stilte de meg for retten og spurte pånytt om hvor jeg hadde møtte mannen min, hvor han nå var og liknende spørsmål. Jeg sa at det visste jeg ikke, men det overbeviste dem ikke. Etter en rettssak på fem minutter besluttet de å beholde meg i varetekt og fraktet meg til fengselet”.

Fengselslivet under dårlige forhold starter for henne.

Foto:Fengselsbesøk av barna

Bahriye som hadde forklart at hun ikke visste mye om fengsler selv om hun var gift med en politimann, ble noe lettet da hun første gang hun kom til fengselet fordi hun møtte en kvinnelig vakt. Men hun får frysninger når hun tenker på all torturen som skjer i fengslene. Hun gikk til cellen sin etter et ydmykende tilrop fra den kvinnelige vokteren. “Jeg gikk gråtende til cellen og visste ikke hva som ville møte meg der eller hvem jeg ville bo sammen med. Jeg visste ikke at det var en særskilt celle for oss. Vokterne informerte meg underveis om at jeg ville bo der som nummer åtte. Men jeg kan si at fengselet var bedre enn stedet der jeg satt i varetekt. Varetekten var rett og slett en slags tortur. Der hadde jeg ingen følelse av klokkeslett og tid, det var ikke mulig å gå til badet. Dette var et sted hvor man ikke kunne bevise noe, slik at dersom man dør her, ville de ha sagt at han/hun har fått hjerteinfarkt, hjerneblødning eller lignende.

Vi var åtte personer i en seksjon med to etasjer. I øverste etasje var sengene og i underetasjen bad, vask og kjøkken. Det var et veldig helsefarlig sted og særlig når det regnet kom rotter opp fra slukene og inn i cellene. Det rant kontinuerlig vann fra veggene. Jeg sov i øverste køyeseng fordi det var en ledig plass der, men det var ingen trapp og etter en stund begynte stingene etter fødselen å smerte. Maten var dårlig, men i hvert fall under Ramadan var den litt bedre, men da gav de oss til gjengjeld for lite mat. Vi sendte en søknad og bad om at forholdene skulle forbedres. De svarte at “dere kan ikke vente dere alt mulig fra oss, men kjøp heller noe fra kantinen også”

I cellen gjorde vi ting på omgang. Vi startet dagen med opprop, og utdeling av en begrenset mengde varmt vann. Vi fikk store bøtter og om morgenen og kvelden fylte vi dem med varmt vann. Når maten kom serverte vi den på omgang. Vår viktigste beskjeftigelse var å lese bøker, men siden vi ikke hadde de samme rettighetene som de terror dømte hadde, fikk vi ikke de bøkene vi ønsket. Det var en liste over bøker som fengslet hadde som vi kunne lese, men vi kunne bare få en bok hver femtende dag.  I fengselet ble fanger satt til å veve og knytte tepper , det var sportslige aktiviteter og biblioteks dager, men det var forbudt for oss å delta i disse aktivitetene.

Elevene av Bahriye laget et banner som skrevet :Du er i vårt hjerte

“Du er i vårt hjerte!”

En dag tilkalte en av vokterne Bahriye og sa “Bahriye, du er jo lærer, du vet at du har elever. Alle elevene er veldig glad i deg og har laget et flott banner til deg, og de ville sende det hit, men jeg sa at det er forbudt”, sa hun. Elevene hennes har vært veldig lei seg fordi hun var fengslet og for å oppmuntre henne hadde de laget et banner med teksten: “Fru Bahriye, vår lærer, vi er veldig glad i deg. Du er i våre hjerter”. De ønsket å sende det til fengselet. Men siden fengselsledelsen ikke tillot det så hun bannere først etter at hun ble løslatt.

Bahriye kunne ikke ha babyen hos seg i rom av betong der det var insekter, rotter, fuktighet og toetasjes senger av jern. Så, barna ble tatt hånd om av svigermoren. Det første åpne besøket hun hadde med barna, merket hun at sønnen som ennå ikke hadde fylt 5 år hadde fått alvorlige psykologiske problemer, han våknet om natten, og gråt stadig. “Fordi det kanskje kunne være bra for ham ville de at han skulle skrives inn i en barnehage. Først bød det meg imot, men etterpå sa jeg ok. Da han ble utskrevet sa Hasan Sami, læreren, at han gråt hver gang han hørte ordet “mamma”. Mens min lille sønn derimot sov overhode ikke på 15 dager, han våknet og sto opp, gråt og ropte etter mamma. Etter at jeg hadde vært i fengselet en tid og vi bare så hverandre to ganger i måneden kjente han meg ikke igjen. Det  gikk veldig hardt inn på meg, og min mor ble også fortvilet”.

Mot et fritt liv”

I den første rettssaken syv måneder seinere (etter at hun ble tatt i varetekt) etter at hun pånytt bare var blitt spurt om ektemannen fortalte hun retten om barna og om sine egne psykologiske reaksjoner, selv om hun ikke var blitt spurt om dette, og at hun dernest kort etter denne kortvarige rettssaken var blitt løslatt på visse betingelser. “Barna mine kom til rettsmøtet og da dommeren så dem sa han at dette er ikke noe sted for barn, send barna ut av rettslokalet. Men den eldste gutten gikk ikke ut og da jeg et øyeblikk så meg tilbake så jeg han utførte en slags bønn med åpne hender. Da jeg kom hjem fikk jeg høre at han ventet på meg utenfor døren foran huset vårt, selv om det var et stort regnvær den dagen.”

Etter at Bahriye ble løslatt fra fengselet var det en rettssak til. Her kunne hun ikke være til stede, men fikk beskjed av advokaten om at dommeren hadde angret på at han løslot henne, og at dersom hun ikke møter opp til neste rettsak, vil hun bli arrestert igjen. Hun prater med mannen sin, og bestemmer seg for å flykte fra landet. De vil ikke at barna skal bli utsatt for det samme igjen. De ble skremt av tanken på å bli fengslet igjen. “Vi kom oss over til Hellas uten problemer, og 11. juni kom vi til Norge.”

“Min lille sønn ble kjent med faren sin etter at han ankom Hellas. For først da ble familien gjenforent. For i løpet av fem-seks måneder skjedde et kuppforsøk, og han ble skilt fra faren sin. Og da han ble født tjenestegjorde faren hans i Muş. Vi kunne ikke være sammen”.

“Jeg savner elevene mine veldig!”

Bahriye sier at hun savner elevene sine. “Jeg  vil veldig gjerne ta opp yrket som lærer her i Norge for elever har alltid vært en uunværlig del av livet mitt” sier Bahriye “Å være sammen med elever gjør meg lykkelig. Vi hadde veldig tette relasjoner og var virkelig svært glad i hverandre. Etter at jeg slapp ut av fengselet kom hele klassen samt lærerkolleger for å besøke meg. Den dagen jeg ble tatt i varetekt plantet vi et tre i hagen og da jeg så elevene mine igjen var det første jeg spurte dem om treet vårt har vokst. “Det er bare treet vårt som er visnet” svarte de.”

*Vi takker Ragnar Hertzberg Næss  med å oversette denne historien fra tyrkisk til norsk. Og igjen stor takk for frivillige innsatsen!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.