Passfornyelse ble et mareritt

0
924

Read article in english

Fornyelsen av min datters pass var alltid i tankene mine mens utløpsdatoen nærmet seg.

Vi hadde aldri muligheten til å engang snakke med tjenestemennene i den Tyrkiske Ambassaden i Dhaka, ettersom alle medlemmer og ansatte av International Turkish Hope School hadde blitt nektet adgang i porten. Alle lærerne som forsøkte å fornye deres barns pass ble gitt det samme svaret ved inngangen til ambassaden: “Beklager, vi har fått ordre fra Ankara om å ikke gi ut noen dokumenter, inkludert passene, til lærerne ansatt på den tyrkiske skolen. Det eneste dokumentet vi kan innvilge er et midlertidig reisedokument som kun gir adgang til å reise til Tyrkia.” Vi var alle redde for å besøke landet vårt. Før ønsket vi å se det så ofte som mulig, kanskje ett eller to ganger i året, men det mislykkede militærkuppet den 15. Juli 2016 har dramatisk endret livene til millioner av mennesker i Tyrkia, og dets negative ringvirkninger krysset grensene og begynte å negativt påvirke livene til andre som levde utenlands. .

Turkish Embassy in Dhaka

Vi hadde også blitt mentalt forstyrret da vi fikk informasjon om hver sak angående hendelsen. Den ubeleilige avreisen av den kvalifiserte lærerbesettelsen som følge av den målbevisste diskrimineringen fra den Tyrkiske ambassaden var en vondt opplevelse. Vi hadde alle blitt fratatt våre grunnleggende rettigheter som Tyrkiske statsborgere; nemlig retten til ID og pass.

Åpenbart har tingene started med pressekonferansen rett etter kuppforsøket. Ambassadøren hevdet at det var en sammenheng mellom skolen og kupplanleggerne, og som følge stoppet ambassaden med å yte statsborgerskapstyelser til skolens lærere. Vi var hjelpesløse når det kom til å veilede de ansatte med dette og fortalte dem at de måtte ta sine egne beslutninger for å unngå videre legalitetskomplikasjoner i landet.

Under slike omstendigheter bestemte jeg meg for å søke om min datters passfornyelse i Tyskland. Jeg tenkte at de tyrkiske ambassadene ikke kunne drive med diskriminering i Europa, hvor lovene står sterkt. Igjen, et høyt antall tyrkiske statsborgere som mottok statlige ytelser hadde også innflytelse på mitt valg om å velge Tyskland. Med alt dette i bakhodet, også med tanken om å skjule min identitet, startet vi reisen og ankom det tyrkiske konsulatet i Tyskland i henhold til avtalen

Turkish Embassy in Berlin
Turkish Embassy in Berlin

Etter en ID sjekk over diafon og kroppsransakelse ved inngangen, hadde vi fått tilgang til bygget, hvor vi hadde blitt vist vei til et venterom i andre etasje. Tjenestemannen med ansvar for utgivelse av pass ropte opp navnene våre og spurte etter de påkrevde dokumentene. Senere spurte han etter det nåværende passet til datteren min også. Jeg sa at jeg ikke hadde det med meg for øyeblikket, og da svarte han at han ikke kunne gå prosessen uten å se det eksisterende passet. Jeg hentet passet hennes i bilen og viste det til tjenestemannen. Når han så dette, signerte han dokumentet og ba meg om å betale passfornyelsesavgiften Da han var i rommet, ble jeg spurt av en annen tjenestemann om å gå opp igjen og vente på passutgiveren i rommet hans. Denne merkelige forespørselen gjorde meg i tvil angående muligheten for fornyelse av min datters pass. Etter litt tid kom han ut og sa “Faren kommer med meg og resten av familien blir værende.”

Mens vi gikk opp trappene, sa han rett ut “Ettersom navnet ditt er på listen vår vil jeg konfiskere alle deres pass”. Jeg var helt sjokkert av å høre dette. Jeg sa til ham; “Dette er den første gangen jeg har hørt noen si at våre pass er kansellerte”. Jeg endret retning imot de elektroniske portene ved inngangen umiddelbart. Jeg hørte ordren “Lås dørene” bli ropt ut høyt. De låste både inn- og utgangene. Passutgiveren gjentok seg selv “Gi fra dere passene deres, ellers vil politiet ta dem fra dere med makt”. Tidligere hadde jeg hørt så mange historier som dette og trodde jeg på ett eller annet vis skulle unngå å få konfiskert passene våre. Vi begynte å etterspør grunnene for deres standpunkt imot oss. Hvorfor oss? Hva vil dere gjøre med disse ugyldige passene? Hva skal skje med oss?

VI SKAL PAKKE DERE AVGÅRDE TIL TYRKIA!!!

Hva kan feiltrinnene til en sju år gammel jente være? Han svarte: “Du er hennes far” og pekte imot at hun er heller ikke uskyldig på grunnlag av hennes avhengighet av meg. Jeg har aldri lest om eller sett slik fiendtlighet i hele mitt liv. Slik myndighet har aldri blitt sett i noen kultur, religion eller samfunn. Etterpå fortalte jeg kona mi direkte om at hun måtte gjøre som de sa– ellers endte vi i fengsel. Kona mi reagerte momentant til hva jeg sa og gav et sterkt NEI, jeg vil aldri overrekke dem min datters pass. Igjen spurte jeg henne om å gå dersom hun ikke følte seg komfortabel, men igjen svarte hun det samme– Jeg blir her med deg. Ettersom vi åpenlyst kranglet, trodde de at jeg kom til å samarbeide med dem. Da spurte jeg dem om å la familien min gå og sa at jeg hadde passene deres og problemene til tjenestemennene var også med meg. Da de så min samarbeidsvillige innstilling lot de dem gå. De spurte meg gjentatte ganger om å gå inn i ambassaden for å konfiskere passene.

Politimenn begynte å fornærme meg med de uforståelige ordene “forræder”, “FETO”, “kupplanlegger” etc. Jeg fortalte dem at jeg ikke hadde vært i Tyrkia på over ett år, hvilken sammenheng tror du overhodet jeg kan ha med kuppet ettersom jeg ikke var i Tyrkia?

“Hold kjeft, forræder, vi kan vise deg hvordan vi behandler forrædere, du husker vel måten vi kuttet strupen på alle de menneskene under kuppet”. På ett punkt under denne aggressive trakasseringen kastet jeg min datters pass imellom stengene i skilleveggen. Da de så dette ble de utrolig sinte. Tre av dem angrep meg, slo ryggen min mot stengene og jeg falt i gulvet etter alle slagene. Senere har jeg funnet skraper på nakken min og skuldrene, t-skjorta mi var revet rundt nakken og buksa var revet på kneet. Jeg kunne aldri forestilt meg at jeg kom til å bli nådeløst banket opp av fanatiske tjenestemenn. Jeg synes synd på feilrepresenteringen av landet mitt som følger av disse ondskapsfulle menneskene. Dette kan ikke være oppførselen til noen statlig ansatte under normale omstendigheter. Jeg fortalte umiddelbart kompisen min som ventet utenfor om å få tak i den tyske pressen og sa “Jeg vil at hele det tyske folk skal se denne ondskapen i Europas hjerte. De hadde drept oss om de ikke så at noen forstyrrer dem.” Uroligende nok, så skjedde dette foran tyske politimenn som ventet på dem andre siden av veien og så mot ambassadeinngangen. Kompisen min begynte å snakke med dem og ringte sine venner for forslag. Når passutgiveren så dette, uttalte han:

Hvis du vil, så kan du gå nå.

Heldigvis kom jeg meg ut og løp til de tyske politimennene. Disse nervepirrende 20 minuttene i den Tyrkiske ambassaden forandret livet mitt totalt. Jeg håpte å returnere til landet jeg jobbet i med det nye passet, men det skjedde aldri. De tyske politimennene tilbydde meg en ambulanse for mine synlige skader.

Det var en sjokkerende hendelse og jeg merket at også min 7 år gamle datter var traumatisert. Ja, jeg ble slått og sparket foran min kone og døtre pga. jeg jobbet på en internasjonal skole. Dette har gitt meg ingen andre valg enn å søke asyl i et europeisk land for å unngå videre komplikasjoner angående min framtidige lovlighet i et annet land. Som følge av denne hendelsen, fikk jeg vite om en avtale som het Dublin og flyttet til mitt fuste inngangspunkt til Europa ifølge avtalen. Mens jeg skrev ned min historie i det 20 kvadratmeters store rommet mitt på mottakssenteret følte jeg meg heldig for å være med familien min til tross for at vi mistet våre unike venner og arbeidsmiljø. Jeg anså også meg selv som en priviligert mann for å ikke sitte i fengsel i mitt eget land, hvor torturen ble en norm under den eksisterende rettsstaten.

Den vanskeligste delen av denne prosessen er å forsøke å forklare de uendelige spørsmålene til min unge datter. Hennes lille og uskyldige hjerte og hjerne kan ikke forstå hvor omfattende situasjonen er. Når får jeg til å se vennene mine? Du lovde meg å kjøpe en sykkel når du så karakterarket mitt. Når skal du kjøpe den? Når skal vi returnere hjem, og samtlige andre spørsmål. For øyeblikket klarer jeg kanskje ikke å gi tilfredsstillende svar til disse kompliserte spørsmålene, men jeg håper at hun en dag forstår vår bekymring angående vår families trygghet.

*Vi takker Knut Bjelland Brummenæs for hjelpen med å oversette denne historien fra engelsk til norsk. Og igjen stor takk for frivillige innsatsen!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.